Tuesday, September 16, 2008

Frihet

Hva er frihet? Fravær av tvang? Er frihet alltid positivt? Er den absolutt? Hvem definerer hvilken frihet jeg har? Er en frihet noe en kan ta seg? Om man tar seg en frihet ovenfor noen andre, er da det resulterende nivået av frihet større eller mindre? Finnes den frie vilje? Og hvordan definerer man den egentlig? Kan jeg føle meg fri når jeg avstår fra aktiviteter andre forbinder med frihet? Hva er egentlig talefrihet? Bevegelsesfrihet? Trosfrihet? Handlingsfrihet? Kan man bli 100% fri? Når er graden av frihet så stor at den forpurrer seg selv? Er frihet i seg selv noe å hige etter?

Og så videre. Dette er ting jeg funderer på i dag. Mye av grunnen til at jeg tenker på disse tingene er at jeg tar tankevekkende fag på universitetet i høst, fag som nok en gang eroderer illusjonene jeg har om fri vilje og aktørers handlingsrom i rom der andre aktører også skal handle, har handlet og så videre.

Tidligere har jeg når jeg har blitt spurt spørsmålet: «Tror du på den frie vilje?» gått inn i en slags forsvarsposisjon der jeg har forsøkt å forklare fri vilje innenfor et system der utrolig mange muligheter er bestemt av omgivelsene, omstendighetene og kulturen. Jeg ble provosert av de som påberoper seg den absolutte frie vilje i kraft av å være et tenkende menneske, fordi jeg alltid har vært mer eller mindre bevisst på at man blir påvirket av ting utenfra. Samtidig har denne posisjonen som regel ført til at jeg til slutt har blitt spurt om det motsatte: «Tror du alt er skjebnebestemt?» Altså om jeg tror vi bare går gjennom livene våre som viljeløse dukker og spiller ut de forutbestemte skjebnene våre. Og her har jeg alltid blitt usikker. For man trenger bare titte litt på hva som skjedde i går for å skjønne at enkelte ting som skjer i dag var veldig sansynelige, ja umulige å unngå til og med. Samtidig har jeg aldri klart svelge ansvarsfraskrivelsen et slikt syn forfekter. Og jeg greier ikke å slutte å tro at enkelte ting jeg gjør skriver seg fra en dypere «vilje» et fritt «meg» inni meg selv.

Som den grubleren jeg er har jeg derfor brukt betydelig med tid på å prøve å finne ut hva det er som gjør forskjellen? For jeg er romantisk fascinert av «årsak – virkning» til den grad at jeg forestiller meg at i en fullstendig kartlagt verden vil ikke en gang et løpsk løv i vinden framtre som kaotisk i sin dans. Her har kvantefysikken trøstet meg litt, men samtidig, selv om vi ikke kan observere de minste partiklene uten å forandre på oppførselen deres, så betyr det ikke at det hele er løsrevet fra «det store systemet». Det betyr i grunnen bare at vi antageligvis aldri vil kunne bli fullstendig klar over skjebnens mønster. Og det kan være en trøst eller en rungende utilfredsstillelse alt etter hvordan man ser det.

Så jeg tror altså i teorien på en slags skjebne, men jeg sluttet tidlig på å tro på en større mening med det hele, unntatt altså mønsteret i seg selv.

Alikevel nøler jeg, nei jeg nekter, jeg nekter å tro at valgene jeg tar her i livet ikke kan tilskrives en fri vilje, eller i det minste en slags vilje. Selv om jeg vedgår at måten jeg tenker på også er et produkt av ting som har hendt meg tidligere, ting jeg har lest, erfaringer jeg har gjort meg, foreldrene mine, landet mitt, kulturen min.

Det er som regel her i tankerekken jeg låser meg fullstendig fast og vedtar slik jeg har vedtatt før, at det viktigste er å forholde meg til virkeligheten rundt meg og ikke nødvendigvis å forstå den. Jeg kan jo aldri 100% forstå den uansett så hva er egentlig vitsen med å bruke så jævlig mye tid på det?

Men jeg kommer alltid tilbake. Og jeg leker med tanken på at selv om valgene våre er sterkt begrenset, så er det ofte visjonene våre som begrenser valgene, og ved å tenke stort og idealistisk gjør jeg valgene mine vakrere og friere.

Og jeg drar mønsteret med meg.

Og forandrer verden.

2 comments:

Anonymous said...

Beauvoir fikk jo Sartre til å endre mening om fri vilje. Sartre mente det bare er en frihet, og at alle har et valg, men etter å ha diskutert med Beauvoir gikk han over til å snakke om «abstrakt og konkret frihet».

Jeg synes det er nyttige begreper når frihet skal diskuteres: Er det en abstrakt eller konkret begrensning som forhindrer deg i å være fri her osv.

Martine Votvik said...

Hah, så det måtte en kvinne til for å påpeke at mennesket ikke kan fristilles fra alle relasjoner i en teori, uten at teorien mister relevans i forhold til et menneskes reaksjoner.