Akademisk og uenig

Jeg har aldri vært en som har brydd meg noe særlig om karakterer. Eller jeg har aldri vært en som har hatt noen tro på at jeg kunne få gode karakterer. Eller for å spesifisere nærmere, jeg har hatt en slags oppfatting av at jeg kunne ha fått gode karakterer om jeg prøvde, men vært for feig til å finne ut om det var tilfelle eller ikke.

Ja, helt til nå.

Nå vet jeg jo ikke helt hvordan det går neste gang da, men det hjalp veldig på å få uttelling for anstrengelsene min i høst. All researchen jeg gjorde, all den nitidige granskningen av tekstene for å finne ut hva forfatterne virkelig mente, all grublingen og finspikkingen på det jeg skrev, det førte frem til en B+ den beste skriftlige karakteren jeg har fått siden ungdomskolen. Det akademiske nivået på språket mitt ble vurdert til B og dette er da på engelsk og jeg fikk bare tre små røde rettskrivning-streker i margen og ingen klager på feil bruk av begreper.

Jeg skrev for litt siden, før jeg fikk oppgaven tilbake, at jeg var fornøyd med den uansett hvilken karakter den fikk og det står jeg selvfølgelig fremdeles ved. Noen småting i teksten gremmer jeg meg vel over, men jeg får ta det som et godt tegn at jeg klarer å se dem.

Så nå sitter jeg her, litt forkjølet, og er ganske stolt av meg selv faktisk. Det føles ut som om jeg omsider endelig hører hjemme på et universitet og ikke bare later som om jeg gjør det. Den praktiske muntlige vurderingen av arbeidet mitt så langt fikk bare en C etter hva jeg har forstått, men jeg vet at det jeg har begynt på nå er mange ganger bedre enn det jeg gjorde i høst, så nå jobber jeg mot en B her også. Det er fristende å si at jeg jobber mot en A, men for å være helt ærlig så er jeg ikke enda sikker på hvordan man kommer over den kneiken på den praktiske biten. Jeg har det nå gøy uansett.

Ja, jeg er stolt og fornøyd og drømmer om hva jeg skal gjøre til neste år og til og med hva jeg kan gjøre etter utdannelsen. For første gang i livet føles det ut som om jeg faktisk kan gjøre det ganske bra og det er en litt uvant følelse, men det er jo en fantastisk følelse også.

Men i alt dette uvante, så er det noen ting som ikke er like lette å ta inn over seg. Jeg tenker på alle de jeg har blitt kjent med her og mange jeg har blitt ganske glad i, som nå sitter med karakterer på grensen til stryk og er på vei til å miste motet. For jeg vet veldig hvordan det føles, og jeg jatter jo med når de snakker om hvordan lærerne er partiske og kjipe. Men jeg har lest noen av de oppgavene og jeg ser en del av problemene der, særlig når det kommer til å faktisk besvare spørsmålet som er stilt. Og det er ikke som om jeg later som ingenting, jeg sier jo det jeg mener.

Det er bare så innmari merkelig. Det føles ut som om de har et fellesskap jeg ikke lenger har tilgang til. Jeg sitter der med vurderingsskjemaet mitt som sier at oppgaven min var "en fryd å lese" og så sitter de med en sur beskjed om at deres var "lite hyggelig lesning".

Det er ett eller annet som skurrer og jeg tror ikke bare det har med min lenge utsatte identitetskrise å gjøre. Jeg tror ikke det hjelper noen å få høre at det var kjipt å lese det de skrev opp all kritikken. Ærlig talt så er det litt frekt. Jeg tar oppgaven min som studentrådmedlem alvorlig, så jeg vet allerede hva jeg skal snakke om på neste møte.